Dagens første ferge, Liabygda-Stranda.
Torsdag så jeg at Yr meldte sommer på Sunnmøre i oktober. Bestemte meg for tur fredag morgen, plottet ut en rute og fartet til Liabygda fergekai. Der brukte jeg rundt 30 minutter på å sette noe teip på sykkelen, slenge på en snack-veske og stappe noen klær i en pakkpose. Det var alt jeg rakk før ferga kom. Fergeturen var lang nok til at tvilen begynte å krype innpå meg: Var dette en dum idé? Lukket jeg alle dørene på bilen?
Bestilte den billigste Airbnb'en i Ørsta, nå får ikke tvilen ta meg. 14:55 kunne tråkkinga begynne opp fra Stranda, på det som skulle bli turens mest trafikkerte vei.
Man kan si mye om fjell og fjorder, en ting er sikkert: De gir deg tidsfrister å sykle etter. Jeg rakk den nest siste ferga for dagen fra Hundeidvika over til Festøya.
Dagens andre ferge, privatpassasjer på Hundeidvik-Festøya.
Siden det allerede hadde begynt å skumre, vurderte jeg veien på nordsida. Jeg klarte så vidt å komme meg rundt svingen fra fergekaia uten å bli slått over ende av vinden. Det ble veien langs Hjørundfjorden i stedet, via Standaleidet. Vinden var også der, men det var overkommelig. Mørket rakk å stige på, heldigvis har jeg sett Standaleidet i dagslys før. Etter klatringen opp dit det var det grei skuring ned mot Ørsta, bortsett fra at frontlykta mi døde. Så greit nok med telefonlys, og heldigvis kom jeg etter litt ut på opplyst vei. Kultursjokk med all råningen som foregikk, men ellers problemfri ankomst til Ørsta sentrum.
Hvorpå dag en var litt grå og trist, overskya, på kanten til kjedelig, så var denne dagen euforisk. Måtte vente en stund på ferga i Sæbø, men ingen sak i så fine omgivelser, selv om de badet i noe kald skygge.
Tok ferga over til Leknes, som badet i sol. Det varte ikke lenge før igjen befant meg i skyggen, men det var uansett mektig å sykle gjennom Norangsdalen – som var hovedhøydepunktet som dro meg mot dette området. På dette strekket møtte jeg også de eneste andre syklistene på ruta: en gruppe elsyklister på guidet tur med Uteguiden. Så muligheten for litt avlastning mot vinden, men akk nei, de skulle sporenstreks stoppe for lefse og saft på Lyngstøylvatnet.
Deretter bar det ned til Hellesylt, Lille Hollywood. Jeg kjøpte meg noe å gomle på opp mot Flofjellet, satt litt og lada telefonen på et sted som minnet om et slags samfunnshus. Hellesylt var tenkt som en mulig exit om jeg merka at dette ikke går. Det var ikke fristende å ta den veien mot Stranda, da den så veldig trafikkert ut for å være i grisgrendte strøk, og måtte gjennom en tunell i motbakke. Heldigvis koste jeg meg på tur, så jeg fortsatte videre - landet på en Airbnb rett over fjellet. Og så måtte jeg komme meg videre, jeg kunne ikke ha for lang pause, for lykta mi er jo tom for strøm.
Det gikk sakte opp mot Flofjellet. Der ble jeg møtt av min eneste utfordring på turen: en gjeng med aggressiv melkesjokolade midt i veien, dvs. beitekyr. Hvordan kommer man seg trygt forbi dem?! Jeg valgte å gå et stykke ut i terrenget. Hadde sommerjobb som budeie en gang og melka kyr to ganger om dagen, så vet ikke hvorfor jeg er så redd for de egentlig. Jaja, det gikk bra! Selv om man kanskje får litt sug i magen der rekkverket buler ut langs stien etter å hatt et møte med naturens krefter, var det helt rått å sykle over fjellet på stien der. På andre sida ventet den bratteste nedoverbakken jeg har vært borti.
Etter å ha forsert det som kanskje må være den bratteste bakken i Norge var jeg nede i Flo. Fant flyten gjennom tunnelen, som var opplyst og et fint avbrekk fra vinden. Dagens Airbnb-vert hadde satt ut lykt for at jeg lettere skulle finne fram, for rakk jaggu å skumre i dag også. Da jeg booket overnattingen, hadde jeg bare kriterie om at det skulle være på ruta. Det jeg ikke hadde tenkt på var at alle butikkene var i Stryn, 12 km unna! Vurderte å legge meg sulten, men bestemte meg for å ta sykkelturen i mørket. Så kom plutselig verten og tilbydde seg å kjøre meg! Jeg var ikke vanskelig å be.
Den siste dagen burde egentlig ha startet tidlig, for det var den lengste, men jeg er en syvsover. Jeg startet Garminen kl. 8:40. Litt trøtt, men kilometerne rullet radig unna tross motvind, så jeg følte meg kvikk. Jeg åpnet en sjokolade, innså at det bare hadde gått 20 minutter. Den fungerte som mental støtte i 40 minutter til. Spiste en tacobolle på Joker’n i Hjelle, før jeg tok tak på turens Joker - Gamle Strynefjellsveg. Den hadde nemlig stengt for vinteren, men tok sjansen ettersom det hadde vært varmt de siste dagene. Snøgrensa så generelt ut til å ligge høyt. Dette var definitivt turens høydepunkt, både i faktiske høyemeter, men også i opplevelse. Helt ensom over Strynefjellet. Helt alene var jeg ikke; jeg hadde selskap av hundrevis av lemen. Veien var i prima stand, bare litt mykt underlag noen steder.
Så begynte nedstigningen mot Grotli, og her så jeg folk for første gang på flere timer. Her ble det betraktelig surere. Høyfjellshotellet var stengt for sesongen, men jeg fant et uttak på veggen hvor jeg kunne lade telefonen mens jeg kledde på meg for nedkjøringen. For jeg trodde det bare skulle være nedover derifra, men måtte kjempe i litt mer vind, før det virkelig gikk utfor fra Djupvasshytta. Det var en lettelse at kilometerne endelig gikk lettere unna. Kjente på en kjenning i kneet, litt som en overbelastning jeg hadde i juli. I Geiranger innså jeg at jeg ikke kom til å klare det før det ble mørkt. Syklet forbi et skilt om spahotell, og det frista, men ikke helt i budsjettet, så jeg unnet meg en ladekabel (59,-) til lyset, og en kakao (69,-) før jeg satte meg ned for å lade lys og sjel.
Kjenningen i kneet ble ikke bedre opp Ørnesvingen, trillet noen steder. Satte opp setet, og det hjalp. Jeg visste ikke at man kunne sykle så sakte. Her var det dog ingen exit, og jeg nådde til slutt toppen. På Sunnmøre er det ofte slik at når man har syklet opp, gå det gjerne ned. Og det gjorde det lenge. Fikk god fart ned til Eidsdal i mørket. Jeg kunne så vidt skimte konturene av fjell som så store ut, men ellers aner jeg ikke hvordan Eidsdal ser ut. Jeg gir uansett minus for dårlige vente-fasiliteter ved ferga. Fergeturen var altfor kort; det var så varmt og godt der. Men så var det bare 11 km og fire tunneler til før turen var over.
Anbefales virkelig!
